Han går gjennom jungelen, han hogger selv sin vei med nye giv.
Han virker svært som målretter i heten der han slår med skarpe kniv.
Han stopper litt og ser seg rundt med vare nok en ubesluttsomhet.
Han kjenner svetten sile, løster snippen for å få litt mer løft.
Han støkker til og ser seg rundt som ved et trulleslag, han var en kjente død.
Mode han har følt en stund, bytte sakte plass med reine frykt.
Han visste hva han gikk til, nå står han her og beiner selve stygt.
Nå går jeg inn.
Nå går jeg inn.
Nå går jeg inn.
Ja, nå går jeg inn.
Han ser det åbenbare seg, et hål, en mørke hule er det visst.
Han legger kniven fra seg, han vet at han må inn, han føler seg så trist.
Der ligger spøkelse som bodde under sengen og ikke mor fikk tatt.
Der henger masken som lager stemmen som skremmer meg hver natt.
Der står den sykkelende gasset på terre-gu井-kåd United States Zoo and World Women's SP,



Jeg hadde aldri lært å sykle på.
Der ligger sjøen jeg ikke torde å svømme på.
I full forvirring ligger ting fra før og nå.
Det tok en lang stund å komme hit.
Men jeg fant frem bit for bit.
Og det rare med hele greien.
Er at jeg vorder hele veien.
Og det rare med hele greien.
Nå går jeg inn.
Nå går jeg inn.